Sommer, jeg savner deg
slik du var i mine barndomsdager.
Da du alltid var varm,
og gresset saliggjørende langt.
Klippeklart med klippelyd.
Da du bød deg frem med sol hver dag.
Hver dag badeklar og barbentvarm.
Sommer, da jeg lå under dynen i timesvis fordi det var en humle på rommet.
Slik savner jeg deg.
Da jeg visste at dagen var så lang,
så fri
og så vidunderlig.
Solstrålene silene gjennom bladfylte grener,
like fantastisk sommerlig
som melis gjennom sikten over pepperkakehuset
er vinterlig.
Jeg savner deg frisk og luftig,
gåsehud ispisende.
Knyte Mr. Freeze i nettinggjerdet
og løpe til jernbanen, heiende på toget.
Det var en og to, tre,
uendelige 8 uker,
mer enn 50 dager ren frihet.
En evighet liggende i engen med blomster
og bamseformede skyer rett opp.
Ferie slik som ferie ble skapt til å være.
Sommer, når møtes vi igjen?
Fortjener en kommentar det bilde her også.. Elsker øynene, dype og sterke.. De to andre er også nydelig, livsglade bilder!;)
ReplyDeleteUtrolig nydelig skrevet.........:O) og for et flott bilde....:o) Du er flink du mette!!
ReplyDeleteNydelig tekst, Mette :) Jeg drømte meg helt bort i barndommens sommer, den ubekymrede hverdag med de uendelig lange solskinnsdagene! Det var tider, det...
ReplyDeleteÅh, hvor er det blitt av den sommeren? Nydelig skrevet Mettias... OG nydelige bilder! Du e flink!
ReplyDeleteI can't read the poem, and I don't trust google to translate it for me. :( Your photography over the past year is just blowing me away though. so inspirational. Some day...
ReplyDeleteAh, jeg elsket det diktet. Så Mette og så meg :)
ReplyDeleteEr det egendiktet?? Nå fikk jeg skikkelif flash back til barndommens sommrer ... Ahh, hvor nydelig det var å være barn om sommeren!
ReplyDeleteTakk for hyggelige kommentarer! :)
ReplyDeleteDet er egetdiktet, ja - men egentlig er det bare tankene mine om sommeren slik jeg husker den som barn. Hvor lykkelig var ikke jeg! :) Er, faktisk.