Det er 17 meter med tarm det, jenta mi.

Er man først inne i modus for å motta seg at det skjer rare ting med en, så er man det. Etter jobb igår, fremdeles med lommebokkvalen i lommen, gikk jeg rundt på Ski Storsenter i vente på min gode finlandsvenn Jokkodit. Når jeg går sånn alene rundt på sentre har jeg for vane å bestemme meg litt for hvordan jeg skal være. Det er tross alt ingen som kjenner meg i nærheten, og alle menneskene jeg snakker med er fremmede og ikke til å møte igjen. I går var jeg hilsesmile-Mette, ikke helt ulik meg selv til daglig.
Inne på senteret var det ei dame som hadde kunstutsalg, midt ute i rundgåingen, med malerier i sirkel.

Hm vent. Jeg må spole litt tilbake, til før Cubus, til i Bakericafeen.
Jeg kjente sult som ville stilles og bestemte meg for en sunn variant av et grovt rundstykke (finnes det usunne varianter av grove rundtstykker? red.anm.), bare at disse hadde de ikke usmurt og jeg endte med en donut med sjokolade. To biter og tilbake for å hvile i papirposen, yum yum.

Jeg er tilbake utenfor kunstutstillingen igjen. Jeg holder donuten i hånda, tildekket av hvit papirpose. Jeg liker egentlig ikke kunsten så godt, den er altfor pastellete for meg. Men 2 av de 30 maleriene har noe interessant gående, noe oljesøl og stæsj. Anyway, jeg står og er litt observereranalyserer-Mette og nikker til kunsten, da damen stikker hodet ut og utbryter "næh du for noen kule boots! De passet deg godt, også til vesken - det var stilig." Jo, takk - sier jeg. Også blir jeg omgås-Mette. Det er du som maler, spør jeg. Skravle-Mette. Hun forteller at hun har levd av å selge kunst i over 20 år, men at hun er sta og maler slik hun selv vil. At alle mente hun ikke burde, men at hun har hørt på Stemmen Der Oppe og Den I Hjertet og dermed er der hun er i dag.

Det er da det skjer, - hun tar meg på skulderen og sier "men du burde ikke spise hvetemel du", sier hun. Jeg blir paff, og hun sier "nei, huff - du må ikke høre på meg, her står du jo med hvetebolla di. Bare spis den, du." Jeg kikker på posen jeg holder i hånda, lukket, forseglet og krøllet igjen på toppen.
...

Ehm ... sier jeg. "Det blir som trolldeig i deg, vettu. Du kan liksågodt bare stekes etterpå, hele deg!" Jeg ler litt av henne, men innerst inne er jeg Fascinerten selv. Fortell meg mer! skriker jeg inni meg. Gi meg en diagnose! "Det blir som lim i deg", fortsetter hun. "Lim i tarmene dine." Jeg tenker at den donutsen til 22 kroner ikke igjen i evigheten skal ut av papirposen sin og kjenner meg fornøyd med avgjørelsen. Kanskje det er hvetemel-Mette inni meg som blir lykkelig over at jeg har besluttet noe. Jeg kjenner meg i hvert fall lettere, og mindre melete. "Det er 17 meter med tarm det, jenta mi," sier hun.

Det er 17 meter med tarm det, dere. (Min nye forklaring på alle mine problemer.) Jeg har tidligere vært latterlig skeptisk til folk som bare "I C U" eller "det er en mann med hatt i gangen som er gjennomsiktig" eller "dette er ikke den reisen du er ment å være på", men denne dagen, med denne damen, kjenner jeg at jeg legger mitt liv i hennes hender. Jeg vil ha en god grunn til å go-for-it, til å si til alle at "jeg tåler ikke mel", så kan jeg få spise spelt og fiber og rug med god samvittighet. Jeg vil oppleve at hud, hår, vekt og form bedres i takt med utrenselsesprosessen. Jeg vil tro at hun ser meg. "Det er bare slik jeg ser det på deg", sier hun. "Du trenger ikke høre på meg". Åjoba, dama!

Så, its åffisial. Jeg skal holde meg unna mel i 4 uker minimum, så ser vi hva som skjer.

Det er stas. (: