Wednesday, November 19, 2008

Det er 17 meter med tarm det, jenta mi.

Er man først inne i modus for å motta seg at det skjer rare ting med en, så er man det. Etter jobb igår, fremdeles med lommebokkvalen i lommen, gikk jeg rundt på Ski Storsenter i vente på min gode finlandsvenn Jokkodit. Når jeg går sånn alene rundt på sentre har jeg for vane å bestemme meg litt for hvordan jeg skal være. Det er tross alt ingen som kjenner meg i nærheten, og alle menneskene jeg snakker med er fremmede og ikke til å møte igjen. I går var jeg hilsesmile-Mette, ikke helt ulik meg selv til daglig.
Inne på senteret var det ei dame som hadde kunstutsalg, midt ute i rundgåingen, med malerier i sirkel.

Hm vent. Jeg må spole litt tilbake, til før Cubus, til i Bakericafeen.
Jeg kjente sult som ville stilles og bestemte meg for en sunn variant av et grovt rundstykke (finnes det usunne varianter av grove rundtstykker? red.anm.), bare at disse hadde de ikke usmurt og jeg endte med en donut med sjokolade. To biter og tilbake for å hvile i papirposen, yum yum.

Jeg er tilbake utenfor kunstutstillingen igjen. Jeg holder donuten i hånda, tildekket av hvit papirpose. Jeg liker egentlig ikke kunsten så godt, den er altfor pastellete for meg. Men 2 av de 30 maleriene har noe interessant gående, noe oljesøl og stæsj. Anyway, jeg står og er litt observereranalyserer-Mette og nikker til kunsten, da damen stikker hodet ut og utbryter "næh du for noen kule boots! De passet deg godt, også til vesken - det var stilig." Jo, takk - sier jeg. Også blir jeg omgås-Mette. Det er du som maler, spør jeg. Skravle-Mette. Hun forteller at hun har levd av å selge kunst i over 20 år, men at hun er sta og maler slik hun selv vil. At alle mente hun ikke burde, men at hun har hørt på Stemmen Der Oppe og Den I Hjertet og dermed er der hun er i dag.

Det er da det skjer, - hun tar meg på skulderen og sier "men du burde ikke spise hvetemel du", sier hun. Jeg blir paff, og hun sier "nei, huff - du må ikke høre på meg, her står du jo med hvetebolla di. Bare spis den, du." Jeg kikker på posen jeg holder i hånda, lukket, forseglet og krøllet igjen på toppen.
...

Ehm ... sier jeg. "Det blir som trolldeig i deg, vettu. Du kan liksågodt bare stekes etterpå, hele deg!" Jeg ler litt av henne, men innerst inne er jeg Fascinerten selv. Fortell meg mer! skriker jeg inni meg. Gi meg en diagnose! "Det blir som lim i deg", fortsetter hun. "Lim i tarmene dine." Jeg tenker at den donutsen til 22 kroner ikke igjen i evigheten skal ut av papirposen sin og kjenner meg fornøyd med avgjørelsen. Kanskje det er hvetemel-Mette inni meg som blir lykkelig over at jeg har besluttet noe. Jeg kjenner meg i hvert fall lettere, og mindre melete. "Det er 17 meter med tarm det, jenta mi," sier hun.

Det er 17 meter med tarm det, dere. (Min nye forklaring på alle mine problemer.) Jeg har tidligere vært latterlig skeptisk til folk som bare "I C U" eller "det er en mann med hatt i gangen som er gjennomsiktig" eller "dette er ikke den reisen du er ment å være på", men denne dagen, med denne damen, kjenner jeg at jeg legger mitt liv i hennes hender. Jeg vil ha en god grunn til å go-for-it, til å si til alle at "jeg tåler ikke mel", så kan jeg få spise spelt og fiber og rug med god samvittighet. Jeg vil oppleve at hud, hår, vekt og form bedres i takt med utrenselsesprosessen. Jeg vil tro at hun ser meg. "Det er bare slik jeg ser det på deg", sier hun. "Du trenger ikke høre på meg". Åjoba, dama!

Så, its åffisial. Jeg skal holde meg unna mel i 4 uker minimum, så ser vi hva som skjer.

Det er stas. (:

10 comments:

  1. Først vil jeg ønske deg velkommen i klubben!

    Deretter vil jeg si at det er godt ingen av oss er fanatikere.

    Så vil jeg presisere at det er sjelden du går glipp av noe, jeg merker ikke stor forskjell.

    Til slutning så ønsker jeg lykke til og gratulerer så hjerteligst med at du heretter vil du bli bare mer kreativ i matveien. Noe som er positivt.

    Så aller til sist kommer et råd: fokuser på det du kan spise, ikke på det du ikke kan spise. Dagens visdomsord fra meg :)

    ReplyDelete
  2. Da sier jeg bare Good Luck :)

    You can do it honey.

    ReplyDelete
  3. Veldig artigsøt historie!! Lykke lykke til sier jeg bare!! :)

    Btw jeg hører noen rykter om et stort innkjøp av ull og nåler?? I want to see some results!!

    ReplyDelete
  4. Hvorfor er du under mine favoritter?

    ReplyDelete
  5. Det er vel ikke så rart, Skeie? Jeg hadde vært under mine favoritter også.

    ReplyDelete
  6. Joiner Linda og sier velkommen i klubben!
    Piece of cake!

    Det høres ut som om du har et veldig morsomt liv, opplever sånne rare ting hele tiden..Artig!:)

    ReplyDelete
  7. Anonymous12:36 PM

    Mette, du glemte høydepunkten av historien, det var da du møtte din "gode finlandsvenn Jokkodit", hehe ;-)

    Virkelig bra og underholdende skrevet - når kommer din artikkel for brunstad.org??

    Takk for i går forresten, det var kjempekoselig.

    Klem Judith G.

    ReplyDelete
  8. Celli Belli12:52 PM

    Jeg må le av deg as Mette! Du skriver om de råeste, rareste og merkelige tinga på den råeste, rareste og merkeligste måten! Du er flink! Jeg er skikkelig fasinert! Du er kul! <3

    ReplyDelete
  9. makan til suggestibel du er! bare fordi hun var kunstner og kunne gjette seg til at du hadde bolle i bolleposen betyr vel ikke at hun skal styre livet ditt fordet vel? For alt du vet kan det ha dinglet bolledeig fra fortenna dine mens du snakka med henne … 

    hørt sånt sprøyt

    ReplyDelete
  10. Jeg vet ikke om du bør ta det til ettertanke når du hørtes helt lik ut som Torstein. Skeptisk & Kritisk værsågod.

    Det er jo ikke som om det skader meg å prøve, og blir jeg bedre så fortsetter jeg med det. Halleluja.

    ReplyDelete

I do love comments,
so thanks and thanks again (: