Tuesday, November 18, 2008

En lommebok, en sommelkopp og en ivrig engelskmann.

I går flappet jeg ivei nedover Tårnveien og Skogliveien for å rekke Fredheim før halv sju fordi jeg hadde lovet Stephen å rydde opp i puter og pledd før kl seks ettersom han skulle jobbe der. Mens jeg heseblesende i kald lungevind demper meg over veidumpene ser jeg i overøyet at det ligger ark og papirer i veien ved Proffenkrysset. PENGER, tenker jeg. HVITE PENGER. Jeg ser raskt at det ikke er hva mitt hjerte håper, det er mersom bare papirpapir. Det er da jeg oppdager lommebokjin. Midt ute i veien, spredt åpen og med førerkort glidende ut. Jeg er jo allerede i firsprang over veien og med tryggheten om mitt eget liv i tankene fremfor å stoppe for å se nøyere kneler jeg i fart og snapper opp lommeboken som en annen pro ponnyridejentene mellom trafikkhatter. I tussmørket lyser jeg på skjeggemannen med mobilen min og memorerer navnet som jeg så sender til 1881. Svaret forteller meg at han er ca nabo og jeg ringer. Dyrlegesvareren svarer at han ikke er tilgjengelig, og jeg legger igjen et svar på svareren hvor jeg forteller hva jeg har funnet.

Grunnen til at jeg var på vei til Fredheim var ikke utelukkende for å rydde for Stephen, det var også for å møte folk å poole med til Fredfoss for planlegging av 10.januarfest. Så på vei til Fredfoss forteller jeg historien og skal vise trofeet, ... som da ligger igjen på bordet i kaffebaren.

Dyrlegen ringer meg så opp igjen og blir glad for å høre at jeg har funnet lommeboken hans. Jeg forklarer at jeg ikke kan levere den før i kveld, da jeg er ute en tur. Etter 2 minutter ringer han opp igjen og spør om jeg kan sjekke at alt er i rett stand, hvorpå jeg må forklare at "eh, den ligger der jeg mellomlandet såeh menneh det så ut som at alt var på plass og neida du trenger ikke sperre noe".

Jeg formulerer så en SMS til Stephen hvor jeg forklarer at den lommeboka som tilhører en fremmed mann som ligger i kaffebaren ikke trenger å røres, for den er min. Men jeg beslutter å ikke sende den da det nesten høres litt ut som jeg antar at Steph vil ta med seg en annens lommebok. Smart, Mette ...
På vei hjem igjen drar vi så innom Fredheim og der ligger det ingenting på bordene. To gutter på vei hjem fra mediejobbing forteller at ja, Stephen tok med seg en lommebok som han ikke skjønte bæret av. Jeg ringer Stephens opptatte telefonnummer 12 ganger og konkluderer med at han ikke har tenkt til å legge på med det første. Jeg ringer så en av hans romkamerater, en torstein, og forklarer saken kjempeforklarelig og ringer så opp Dyrlege. Isj, flævvt.

Jeg forklarer for ham at dessverre har jeg mistet lommeboken som han først mast (mistet) og den er så reddet av Stephen som er til å stole på og tatt med til Mjøndalen. Han kan få den imorgen, sier jeg. Han blir litt "ok-hey" og spør om han kan ringe fyren som har lommeboken nå, og jeg gir ham nummeret til en torstein fordi Stephen er den engelskmannen han nå engang er. Roomistein sier at jada, det er bare å komme. Stephen er ikke her enda, men er på vei og snart er familien samlet. Mannen ok-er det, men etter litt kommer Stephen hjem etter å alt ha vært hos politiet (hvorfor vet han i det hele tatt hvor det er?). Ja det er jo kjempegøy å reise til politiet med engang. Så det må igjen gis beskjed til Dyrlege om at lommebok er ikke der du tror den er. Tjo-bing.

Kortversjon
(eller skal jeg kalle det oppsummering):

Uheldig dyrlege: legger lommebok på taket og mister den i fart
Heldigere dyrleges lommebok: blir funnet av snill jente som bor rett ved
Uheldig Mette: legger igjen lommebok på Fredheim
Heldig Stephen: finner uforklarerlig mannelommebok bak seg
Uheldig dyrlege: får kjip telefon om at lommebok er på vei nonstans
Uheldig Stephen: forflytter lommebok som han ikke trengte (rrhg)
Heldig lommebok: får besøke onkel
Uheldig dyrlege: Må ringe romkamerat til han som tok med lommeboka som naboen hans egentlig fant

Heldigst dyrlege: Får igjen lommebok med litt flere fingermerker og ingen færre penger eller kort.

12 comments:

  1. H-I-L-A-R-I-O-U-S!!!!!!!
    Jeg ler/griner/klarer ikke lese gjennom tårer/hikster/rister/skratter lydløst osv.

    Du skriver mye kulere på norsk!

    ReplyDelete
  2. LOL!!!!!!!!!!!! How funny!!!!!! Dakkar mette...

    ReplyDelete
  3. jeg bare vissssssste dette ble blogg-mat!

    HAHA!

    ReplyDelete
  4. Kanskje litt uanstendig av meg å skrive dette, men: ROFLMAO!

    (PS: jeg prøvde først å lese kortversjonen, men forsto ingenting ... jeg trodde en liten stund at Stephen var dyrlege)

    ReplyDelete
  5. Haha!! De´kke mulig!! Så huheldig kan ingen bli!

    ReplyDelete
  6. Anonymous11:26 PM

    Dette er et mareritt som ikke tar slutt.
    Marit Bo

    ReplyDelete
  7. yeah, it was le fun. :)

    PS, det var digg å blogge på norsk igjen. ;P Få utløp for litt mettespråk. Funker dårlig på engelsk.

    ReplyDelete
  8. Hadde jeg vært dyrlegen hadde jeg blitt litt småirritert på sommelkoppen som klarte i miste lommeboka som akkurat hadde blitt funnet.

    Selv om han var heldig som traff på ærligMetten :P

    ReplyDelete
  9. Torstein12:30 PM

    Du kunne jo godt hatt med at jeg fikk en melding igår: "Hei Anne Mette. Passer det bedre at jeg kommer innom i morgen engang istede? Mvh dylege Espen"

    lol

    ReplyDelete
  10. Han skal bare levere en blomst! :P

    ReplyDelete
  11. HAHA! Du er bare så sinnsykt morsom, Mette! (...og litt uheldig...)

    ReplyDelete
  12. ...og hvorfor får jeg en følelse av at det der bare IKKE kunne skjedd meg... Hehe :) du er bare så herlig, Mette!

    ReplyDelete

I do love comments,
so thanks and thanks again (: