Se! En hest jeg liker!

Ikke bare liker litt heller. Liker så mye at jeg kunne striglet den i timesvis og ridd den til månen!

Første møte var fra togvinduet i uka før påsken, da toget og jeg sakte kjørte ut fra togstasjonen på Holmlia. Jeg pleier å snorke forbi der, men denne gangen var det som en ørliten stemme sa no i øret mitt. 

Vi har kommet, sa de. Vi er her nede! 

Jeg våknet og mumlet grumsete noe om at jeg var her jeg også, glimpset litt med øynene og så tusen, eller tre, små soler i grøftekanten. Jeg dunket vilt på ruta for å få no respons, men de sto der bare som standhaftige soldater med afroen sin i vinden. Jeg vinket tilbake. 

Neste møte med hesten var bak disken i Kortservice, en lubben lanke og en neve gulinger. :) 

Til deg, sa Pernilsen. 

Til meg! ropte jeg.