Mr. Monster Pacman

Every morning I stroll to the train station at 6 am. I've learned to love this time of the day. The sun is peeking just above the horizon through the trees, and the birds are chirping like there is no tomorrow. :) And the world is mine for a short time. Just mine. 

There are hardly any cars outside and so the world never looked better. It takes me about 20 minutes to walk, and I love it. 

I've made some new friends on this daily trip. This one right here is Mr. Monster Pacman. 

Do you see him? 

He occasionally eats a bird or two, but mostly he's just nice.

He's my morning friend. 

Fotokursiose

Søndag våknet jeg som vanlig veldig tidlig. Jeg våkner alltid tidlig for tiden. Denne gangen fordi Emilian ringte meg for å slå av en prat. ;) Fire ganger i løpet av natten, faktisk. Koselig med pludder i øret. 

Anyway. Søndagen var satt av til fotokurs og jeg gledet meg. :) Har nemlig en tendens til å glemme alt som er viktig med å fotografere mellom hver gang jeg litt lærer meg det sånn halvveis, og var derfor sugen på å få lært meg dette skikkelig. Og det føler jeg jammen meg at jeg gjorde idag. :) Mr. Baardsen gjorde en veldig god jobb, forklarte godt og gikk grundig igjennom, selvom det nok for en del gikk litt over hodet. Skjønner godt det da jeg jo har jobbet med foto før, har gått igjennom ting og prøvd å sette meg inn i det utallige ganger, og nå til slutt fikk feste ved det (inntil videre...). Da er det nok litt verre for de som hørte om RAW og WB og M og Tv og Av for første gang. 

Puh! Føler med dere - dere er flinke! 

Men! Viktig å presisere at det å ta bilder ikke bare handler om teknikk og teori - langt, langt derifra! Det har med øyet som ser, med evnen til å fange øyeblikk - samme om de er aldri så uskarpe eller gulskjærete eller hva det måtte være. Om flesteparten liker bilder så er vel det nok? :) Det handler i hvert fall om å ville, tørre og gidde å ta bilder - og å dele det med andre. 

Her er en gjeng engasjerte fotokursdeltakere. I full ferd med å ta bilder av andre engasjerte eller uengasjerte. 

Toget i rute

De fleste sukker høylydt når man sier at det var togstans. Stakkars deg - åh så kjedelig. Toget er aldri i rute det. Det der skjer hele tiden. NSB assa. 

Jeg har tatt toget hver dag i halvannen måned ca, og igår er faktisk første gang toget har stoppet underveis. Ok, har opplevd mindre forsinkelser, men altså ingen fulle stans. I går stoppet vi (legg merke til hvordan toget, jeg og alle ombord har blitt et "vi", det var oss mot røkla) på Lysaker for å slippe av og på passasjerer. Og her ble vi. Strømstans til Sandvika, sa togførerdamen og la til at hun ikke visste mer, at hun ikke kom igjennom på telefonen, at de der inne tydeligvis ikke prioriterte å gi henne beskjed om hva som skjedde, at det var NSB sin feil, gjentar; ENN ESS BE sin feil, ikke toget, ikke togfører, ikke togkonduktører, at hun gikk tur med hunden i dag tidlig, at bestefar døde i forrige uke og at mannen hadde lovet å lage middag idag. Ja, det ble ganske personlig enveissamtale. Fnising fra oss på toget. (Før dere spør: hun sa ikke det om hunden, bestefaren og mannen, men det kunne passet inn.)

Jeg leste ut boken min, myste mot solen og lo litt av folkene som beinet opp trappa, heseblesende lykkelig over at de rakk toget. Haha. Så satt de der da, til togførerdamen igjen opplyste om hvor dårlig NSB var på å ta telefonen.

Denne historien har egentlig ikke noen morsom ende (det endte bare med at jeg gikk rundt på Lysaker, ble liksom-venn med de andre forulempede og fant til slutt bussen min som jeg sov på hele veien til Drammen), derfor må jeg heller bare fortelle om røykedamen med de store leppene på toget fra Ski til Oslo. Hun satt alene på 2-ern over gangen for meg, i sine leopardmønstrete tights og ettervekst (etterveksten var ikke leopardmønstret). Hun skravlet i telefonen da jeg kom på toget og tross den hese stemmen hadde hun ikke problem med å overdøve støyet på toget. Da hun hadde lagt på tok det ikke lange stunden før telefonen hennes ringte igjen. Hun løfter den opp og jeg skvetter til da hun brøler "JAA?! Hva er det NÅ DA!?" ... den andre personen sier tydeligvis noe og Leppa svarer like høyt "NEI, jeg er ikke sur, jeg blir bare så j*****g forbanna når telefonen ringer hele tida!" ... "Ja, greit. Ha det fint på vakt, da. Håper alle pasientene dine får diaré." *klikk*

Jeg og mannen i dress vedsiden av meg fniste i kor.

Ti lyder jeg liker

Lyden av oppvaskmaskin som står og går (kjøkkenet er rent)

Lyden av gressklippper (det er sommer og definitivt ikke regnvær!)

Lyden av fuglekvitter (det er vår eller sommer og definitivt ikke regnvær!)

Lyden av regndråper på campingtaket (fordi regnvær kan være koselig)

Lyden av kullsyreknitring (når man heller nyåpnet farris i et glass)

Lyden av drømmefanger i vinden (klonki-klonk-klonki-klonki)

Lyden av tørre nys jeg nyser selv (ikke våte, ikke av andre)

Lyden av å dra opp persienner (frrrr-ipp!)

Lyden av pling som forteller meg at jeg har fått e-post. (: (men bare etter kl 16)

Lyden av hundrevis av småsteiner som plopper i vannet. 

...for det betyr at jeg står barføtt ved vannkanten, 

at det er varmt, 

at det er sommer 

og at det ikke er mange mennesker i vannet. (; 

Se! En hest jeg liker!

Ikke bare liker litt heller. Liker så mye at jeg kunne striglet den i timesvis og ridd den til månen!

Første møte var fra togvinduet i uka før påsken, da toget og jeg sakte kjørte ut fra togstasjonen på Holmlia. Jeg pleier å snorke forbi der, men denne gangen var det som en ørliten stemme sa no i øret mitt. 

Vi har kommet, sa de. Vi er her nede! 

Jeg våknet og mumlet grumsete noe om at jeg var her jeg også, glimpset litt med øynene og så tusen, eller tre, små soler i grøftekanten. Jeg dunket vilt på ruta for å få no respons, men de sto der bare som standhaftige soldater med afroen sin i vinden. Jeg vinket tilbake. 

Neste møte med hesten var bak disken i Kortservice, en lubben lanke og en neve gulinger. :) 

Til deg, sa Pernilsen. 

Til meg! ropte jeg. 

Å kjøpe seg mat

Ettersom jeg er salig og singel hender det at jeg på vei hjem fra jobb har annet å gjøre enn å dra rett hjem, og da passer det bedre å kjøpe med seg middagen enn å gå sulten. Det skjedde her om dagen og jeg satt i de siste svingene mellom Lier og Drammen og lurte på hvor jeg skulle legge fra meg menyen å gjøre bestillingen. Jeg har hatt en tendens til å gå for kinamat, mye fordi dette er favoritten, enkelt, greit, raskt og alltid levert med et smil og en fortune cookie (yay!). Men på togturen tenkte jeg på lommeboken, B-lotteriet, DS og DK og DKM og BCC og alle andre forkortelser jeg kan, og kom frem til at Kinamaten koster 99,- og at en burger av no slag sikkert er billigere. Jeg ønsket å spare en tjuings, så da jeg går av toget peiler (jada, her skifter vi til presens) jeg meg opp langs St. Halvard-bygget isteden, Baker Hansen frister med kaker og 94-kroners sandwicher (lite ikke jeg ikke skal satse på den a), Jafs frister med Mandagsburger til 29,-, men det er torsdag. Delight frister med ... vent! Delight frister med take-away-tilbud på nan-wrap til 59,-. Jeg liker nan, jeg skal take awaye maten og jeg vil prøve noe nytt. Inn går jeg, avlegger min bestilling og sier ja-takk til glitre fordi jeg lar meg lure av mersalgstriks. 

Så. 

"Det bli nittini" sier mannen, trykker på bankterminal-knappen og løper på bakrommet mens jeg sier "hhhhhja". 99,-, tenker jeg. Hadde jeg ikke vurdert det tallet tidligere i dag? Like fullt trekker jeg kortet, betaler, smiler, venter, nikker til speilbildet mitt i metallplatene bak disken, øver på setningen jeg skal si; "trokke det var helt riktig med nittini enkli...", får maten min og ... går ut. Hvorfor sa jeg ikke noe? 59 + 25 er ikke 99? Det er faktiks 84. Det betyr at han ikke bare tok full pris på tejkavejen min, han tok også pant gange frippel! Flaks for ham at indie-nan-wrappen var god, at glitren var fersk og at turen min til FH var lang nok til at jeg allerede var et godt stykke unna. 

Er det forresten bare jeg som får dotter i øra av å tygge mat med ørepropper i? 

Naaaaw. :]

Tenk at de var så søte en gang! Vanskelig å tro når man ser dem nå, eller hva? Hihi. NEIDA. Dere er fortsatt like søte, bare litt mer hår under arma. 

Anyway. 

Kjære søte jenter, Sandy, Ingern og Idus. 

Jeg er så glad i dere! :) 

Dette bildet er tatt av Elise Schøll - 

så den som vinner fotolodd i Bolstadlotteriet kan bare glede seg! ;) 

Det er ikke så godt

Å hete Ågot. 

Og stå på Åmot 

Og bli forbigått.

Og spise smågodt

Når toget har gått.

DrawerGeeks - Candyland

What a sweet topic! ;)

I love DrawerGeeks as it forces me to draw things I wouldnt normally think of to draw.

A big thanks to Greg Hardin for coordinating it all! :)

So norsk it hurts!

Bare en liten takk til min gode venn miss Lovely herself for å dra meg med opp på fjellet og ut på ski i altfor store sko (som herr kakerlakk). Tenk at jeg egentlig vurderte å late meg på sofaen isteden? 

Hva er det egentlig som gjør at det er så lett å ty til å slappe av og late seg, når man vet at man på kvelden etter en aktiv, friskusdag er så utrolig mye mer fornøyd? Hvorfor motarbeider kroppen seg det som faktisk er GODT for den? Jeg skjønner det ikke helt - jeg skulle gjerne hatt en kropp som sa til meg at 

"du har virkelig LYST til å gå ut nå! Fiks deg niste, termos med kaffe, appelsiner og kvikklunsj!" 

Fordi den skjønner at det er det jeg trenger. Men isteden opplever jeg at kroppen sier 

"Gjettom du trenger å late deg, Mette (løgn 1). Du som er så aktiv (løgn 2), du vil føle deg såå mye bedre om du slapper av i dag (løgn 3)". 

Det som skjer når man slapper av slik hele dagen er at man blir ENDA slappere. Det er sant! Altså ingen vinning. Ok, så blir man litt slapp av å være ute en dag også, men det er en god type slapp. :) En "jeg gjorde noe som var godt for meg"-slapp. En "nå kan du slappe av med god samvittighet"-slapp. Dessuten føler man seg så norsk som bare det. Og dét er en fin ting. 

GOD PÅSKE! (:

totusenogni minus litt mer enn forrige

Ja, hun blir bare 22 år, hun - lille trulte Idamorsen som er blitt så storsen. 

Det var i nullsju at vi hørte rykter om en Ida

vi hørte "hun er nordlending", "å hjælp", tenkte vi da.

Lite visste vi om kalibret på denne jenta

For helt ærlig kan vi si - det var ikke som forventa! 

Å si hun flyttet inn blir vel nesten rart å si 

for denne jenta vinket "hei" og så var hun på gli

hun gled seg inn i arbeidet, hun gled seg inn hjerter

hun gled seg inn i Drammen - en fusjon helt uten smerter! 

Vi kan vel alle enes om at Ida ikke er fremmed

hun ble en av oss og mer enn det, hun var ikke hemmed

når det kom til å velsigne, nei at det er en lov at hun skal trives

og det tror jeg visst hun gjør, Ida i Drammen må du blives! 

Okay, dikt er kanskje ikke min sterke side, jeg hemmes litt av rim

Men poenget mitt er bare det at Drammen uten Ida er som kakao uten krim ... krem. 

Jeg digger Ida ut og inn, - både morgen og kveld

for ingen er som Ida - når hun er seg selv!

Jeg digger når du ler av alt, det smitter selv en sur sokk

av ditt gode smil og latter får jeg aldri, aldri nok! 

Takk, kjære Ida for at du bidrar og er med 

for alt du gjør for DKM, det blir velsignelse!

Jeg følger gjerne etter deg, og det gjør flere med,

når alle sammen drar i flokk - da løfter vi selv tretti kilo med ved! 

Happy Birthday, 

it's your birthday

Go shorty

It's your birthday!

Its your day

today. 

you're The Ida

and it's your day.

... uhm, ja.  

and very very often - you make my day. 

Weeooo. Æ digge dæ!