Saturday, November 29, 2008
Friday, November 28, 2008
He stole my heart and he's not giving it back.
If I told you this guy is just about perfect you probably wouldn't believe me. I'm serious though, he's the most lovable baby there is. He's so there - so awake, so looking at you, smiling TO you, laughing WITH you, touching and grabbing your hair. He knows you're there and he loves getting your attention, not in a bad way. He flirts, drools and winks at you, making you feel extremely special and DEFINITELY the favorite aunt. :) Well, I am.
Monday, November 24, 2008
Wednesday, November 19, 2008
Det er 17 meter med tarm det, jenta mi.
Er man først inne i modus for å motta seg at det skjer rare ting med en, så er man det. Etter jobb igår, fremdeles med lommebokkvalen i lommen, gikk jeg rundt på Ski Storsenter i vente på min gode finlandsvenn Jokkodit. Når jeg går sånn alene rundt på sentre har jeg for vane å bestemme meg litt for hvordan jeg skal være. Det er tross alt ingen som kjenner meg i nærheten, og alle menneskene jeg snakker med er fremmede og ikke til å møte igjen. I går var jeg hilsesmile-Mette, ikke helt ulik meg selv til daglig.
Inne på senteret var det ei dame som hadde kunstutsalg, midt ute i rundgåingen, med malerier i sirkel.
Hm vent. Jeg må spole litt tilbake, til før Cubus, til i Bakericafeen.
Jeg kjente sult som ville stilles og bestemte meg for en sunn variant av et grovt rundstykke (finnes det usunne varianter av grove rundtstykker? red.anm.), bare at disse hadde de ikke usmurt og jeg endte med en donut med sjokolade. To biter og tilbake for å hvile i papirposen, yum yum.
Jeg er tilbake utenfor kunstutstillingen igjen. Jeg holder donuten i hånda, tildekket av hvit papirpose. Jeg liker egentlig ikke kunsten så godt, den er altfor pastellete for meg. Men 2 av de 30 maleriene har noe interessant gående, noe oljesøl og stæsj. Anyway, jeg står og er litt observereranalyserer-Mette og nikker til kunsten, da damen stikker hodet ut og utbryter "næh du for noen kule boots! De passet deg godt, også til vesken - det var stilig." Jo, takk - sier jeg. Også blir jeg omgås-Mette. Det er du som maler, spør jeg. Skravle-Mette. Hun forteller at hun har levd av å selge kunst i over 20 år, men at hun er sta og maler slik hun selv vil. At alle mente hun ikke burde, men at hun har hørt på Stemmen Der Oppe og Den I Hjertet og dermed er der hun er i dag.
Det er da det skjer, - hun tar meg på skulderen og sier "men du burde ikke spise hvetemel du", sier hun. Jeg blir paff, og hun sier "nei, huff - du må ikke høre på meg, her står du jo med hvetebolla di. Bare spis den, du." Jeg kikker på posen jeg holder i hånda, lukket, forseglet og krøllet igjen på toppen.
...
Ehm ... sier jeg. "Det blir som trolldeig i deg, vettu. Du kan liksågodt bare stekes etterpå, hele deg!" Jeg ler litt av henne, men innerst inne er jeg Fascinerten selv. Fortell meg mer! skriker jeg inni meg. Gi meg en diagnose! "Det blir som lim i deg", fortsetter hun. "Lim i tarmene dine." Jeg tenker at den donutsen til 22 kroner ikke igjen i evigheten skal ut av papirposen sin og kjenner meg fornøyd med avgjørelsen. Kanskje det er hvetemel-Mette inni meg som blir lykkelig over at jeg har besluttet noe. Jeg kjenner meg i hvert fall lettere, og mindre melete. "Det er 17 meter med tarm det, jenta mi," sier hun.
Det er 17 meter med tarm det, dere. (Min nye forklaring på alle mine problemer.) Jeg har tidligere vært latterlig skeptisk til folk som bare "I C U" eller "det er en mann med hatt i gangen som er gjennomsiktig" eller "dette er ikke den reisen du er ment å være på", men denne dagen, med denne damen, kjenner jeg at jeg legger mitt liv i hennes hender. Jeg vil ha en god grunn til å go-for-it, til å si til alle at "jeg tåler ikke mel", så kan jeg få spise spelt og fiber og rug med god samvittighet. Jeg vil oppleve at hud, hår, vekt og form bedres i takt med utrenselsesprosessen. Jeg vil tro at hun ser meg. "Det er bare slik jeg ser det på deg", sier hun. "Du trenger ikke høre på meg". Åjoba, dama!
Så, its åffisial. Jeg skal holde meg unna mel i 4 uker minimum, så ser vi hva som skjer.
Det er stas. (:
Inne på senteret var det ei dame som hadde kunstutsalg, midt ute i rundgåingen, med malerier i sirkel.
Hm vent. Jeg må spole litt tilbake, til før Cubus, til i Bakericafeen.
Jeg kjente sult som ville stilles og bestemte meg for en sunn variant av et grovt rundstykke (finnes det usunne varianter av grove rundtstykker? red.anm.), bare at disse hadde de ikke usmurt og jeg endte med en donut med sjokolade. To biter og tilbake for å hvile i papirposen, yum yum.
Jeg er tilbake utenfor kunstutstillingen igjen. Jeg holder donuten i hånda, tildekket av hvit papirpose. Jeg liker egentlig ikke kunsten så godt, den er altfor pastellete for meg. Men 2 av de 30 maleriene har noe interessant gående, noe oljesøl og stæsj. Anyway, jeg står og er litt observereranalyserer-Mette og nikker til kunsten, da damen stikker hodet ut og utbryter "næh du for noen kule boots! De passet deg godt, også til vesken - det var stilig." Jo, takk - sier jeg. Også blir jeg omgås-Mette. Det er du som maler, spør jeg. Skravle-Mette. Hun forteller at hun har levd av å selge kunst i over 20 år, men at hun er sta og maler slik hun selv vil. At alle mente hun ikke burde, men at hun har hørt på Stemmen Der Oppe og Den I Hjertet og dermed er der hun er i dag.
Det er da det skjer, - hun tar meg på skulderen og sier "men du burde ikke spise hvetemel du", sier hun. Jeg blir paff, og hun sier "nei, huff - du må ikke høre på meg, her står du jo med hvetebolla di. Bare spis den, du." Jeg kikker på posen jeg holder i hånda, lukket, forseglet og krøllet igjen på toppen.
...
Ehm ... sier jeg. "Det blir som trolldeig i deg, vettu. Du kan liksågodt bare stekes etterpå, hele deg!" Jeg ler litt av henne, men innerst inne er jeg Fascinerten selv. Fortell meg mer! skriker jeg inni meg. Gi meg en diagnose! "Det blir som lim i deg", fortsetter hun. "Lim i tarmene dine." Jeg tenker at den donutsen til 22 kroner ikke igjen i evigheten skal ut av papirposen sin og kjenner meg fornøyd med avgjørelsen. Kanskje det er hvetemel-Mette inni meg som blir lykkelig over at jeg har besluttet noe. Jeg kjenner meg i hvert fall lettere, og mindre melete. "Det er 17 meter med tarm det, jenta mi," sier hun.
Det er 17 meter med tarm det, dere. (Min nye forklaring på alle mine problemer.) Jeg har tidligere vært latterlig skeptisk til folk som bare "I C U" eller "det er en mann med hatt i gangen som er gjennomsiktig" eller "dette er ikke den reisen du er ment å være på", men denne dagen, med denne damen, kjenner jeg at jeg legger mitt liv i hennes hender. Jeg vil ha en god grunn til å go-for-it, til å si til alle at "jeg tåler ikke mel", så kan jeg få spise spelt og fiber og rug med god samvittighet. Jeg vil oppleve at hud, hår, vekt og form bedres i takt med utrenselsesprosessen. Jeg vil tro at hun ser meg. "Det er bare slik jeg ser det på deg", sier hun. "Du trenger ikke høre på meg". Åjoba, dama!
Så, its åffisial. Jeg skal holde meg unna mel i 4 uker minimum, så ser vi hva som skjer.
Det er stas. (:
Tuesday, November 18, 2008
En lommebok, en sommelkopp og en ivrig engelskmann.
I går flappet jeg ivei nedover Tårnveien og Skogliveien for å rekke Fredheim før halv sju fordi jeg hadde lovet Stephen å rydde opp i puter og pledd før kl seks ettersom han skulle jobbe der. Mens jeg heseblesende i kald lungevind demper meg over veidumpene ser jeg i overøyet at det ligger ark og papirer i veien ved Proffenkrysset. PENGER, tenker jeg. HVITE PENGER. Jeg ser raskt at det ikke er hva mitt hjerte håper, det er mersom bare papirpapir. Det er da jeg oppdager lommebokjin. Midt ute i veien, spredt åpen og med førerkort glidende ut. Jeg er jo allerede i firsprang over veien og med tryggheten om mitt eget liv i tankene fremfor å stoppe for å se nøyere kneler jeg i fart og snapper opp lommeboken som en annen pro ponnyridejentene mellom trafikkhatter. I tussmørket lyser jeg på skjeggemannen med mobilen min og memorerer navnet som jeg så sender til 1881. Svaret forteller meg at han er ca nabo og jeg ringer. Dyrlegesvareren svarer at han ikke er tilgjengelig, og jeg legger igjen et svar på svareren hvor jeg forteller hva jeg har funnet.
Grunnen til at jeg var på vei til Fredheim var ikke utelukkende for å rydde for Stephen, det var også for å møte folk å poole med til Fredfoss for planlegging av 10.januarfest. Så på vei til Fredfoss forteller jeg historien og skal vise trofeet, ... som da ligger igjen på bordet i kaffebaren.
Dyrlegen ringer meg så opp igjen og blir glad for å høre at jeg har funnet lommeboken hans. Jeg forklarer at jeg ikke kan levere den før i kveld, da jeg er ute en tur. Etter 2 minutter ringer han opp igjen og spør om jeg kan sjekke at alt er i rett stand, hvorpå jeg må forklare at "eh, den ligger der jeg mellomlandet såeh menneh det så ut som at alt var på plass og neida du trenger ikke sperre noe".
Jeg formulerer så en SMS til Stephen hvor jeg forklarer at den lommeboka som tilhører en fremmed mann som ligger i kaffebaren ikke trenger å røres, for den er min. Men jeg beslutter å ikke sende den da det nesten høres litt ut som jeg antar at Steph vil ta med seg en annens lommebok. Smart, Mette ...
På vei hjem igjen drar vi så innom Fredheim og der ligger det ingenting på bordene. To gutter på vei hjem fra mediejobbing forteller at ja, Stephen tok med seg en lommebok som han ikke skjønte bæret av. Jeg ringer Stephens opptatte telefonnummer 12 ganger og konkluderer med at han ikke har tenkt til å legge på med det første. Jeg ringer så en av hans romkamerater, en torstein, og forklarer saken kjempeforklarelig og ringer så opp Dyrlege. Isj, flævvt.
Jeg forklarer for ham at dessverre har jeg mistet lommeboken som han først mast (mistet) og den er så reddet av Stephen som er til å stole på og tatt med til Mjøndalen. Han kan få den imorgen, sier jeg. Han blir litt "ok-hey" og spør om han kan ringe fyren som har lommeboken nå, og jeg gir ham nummeret til en torstein fordi Stephen er den engelskmannen han nå engang er. Roomistein sier at jada, det er bare å komme. Stephen er ikke her enda, men er på vei og snart er familien samlet. Mannen ok-er det, men etter litt kommer Stephen hjem etter å alt ha vært hos politiet (hvorfor vet han i det hele tatt hvor det er?). Ja det er jo kjempegøy å reise til politiet med engang. Så det må igjen gis beskjed til Dyrlege om at lommebok er ikke der du tror den er. Tjo-bing.
Kortversjon
(eller skal jeg kalle det oppsummering):
Uheldig dyrlege: legger lommebok på taket og mister den i fart
Heldigere dyrleges lommebok: blir funnet av snill jente som bor rett ved
Uheldig Mette: legger igjen lommebok på Fredheim
Heldig Stephen: finner uforklarerlig mannelommebok bak seg
Uheldig dyrlege: får kjip telefon om at lommebok er på vei nonstans
Uheldig Stephen: forflytter lommebok som han ikke trengte (rrhg)
Heldig lommebok: får besøke onkel
Uheldig dyrlege: Må ringe romkamerat til han som tok med lommeboka som naboen hans egentlig fant
Heldigst dyrlege: Får igjen lommebok med litt flere fingermerker og ingen færre penger eller kort.
Grunnen til at jeg var på vei til Fredheim var ikke utelukkende for å rydde for Stephen, det var også for å møte folk å poole med til Fredfoss for planlegging av 10.januarfest. Så på vei til Fredfoss forteller jeg historien og skal vise trofeet, ... som da ligger igjen på bordet i kaffebaren.
Dyrlegen ringer meg så opp igjen og blir glad for å høre at jeg har funnet lommeboken hans. Jeg forklarer at jeg ikke kan levere den før i kveld, da jeg er ute en tur. Etter 2 minutter ringer han opp igjen og spør om jeg kan sjekke at alt er i rett stand, hvorpå jeg må forklare at "eh, den ligger der jeg mellomlandet såeh menneh det så ut som at alt var på plass og neida du trenger ikke sperre noe".
Jeg formulerer så en SMS til Stephen hvor jeg forklarer at den lommeboka som tilhører en fremmed mann som ligger i kaffebaren ikke trenger å røres, for den er min. Men jeg beslutter å ikke sende den da det nesten høres litt ut som jeg antar at Steph vil ta med seg en annens lommebok. Smart, Mette ...
På vei hjem igjen drar vi så innom Fredheim og der ligger det ingenting på bordene. To gutter på vei hjem fra mediejobbing forteller at ja, Stephen tok med seg en lommebok som han ikke skjønte bæret av. Jeg ringer Stephens opptatte telefonnummer 12 ganger og konkluderer med at han ikke har tenkt til å legge på med det første. Jeg ringer så en av hans romkamerater, en torstein, og forklarer saken kjempeforklarelig og ringer så opp Dyrlege. Isj, flævvt.
Jeg forklarer for ham at dessverre har jeg mistet lommeboken som han først mast (mistet) og den er så reddet av Stephen som er til å stole på og tatt med til Mjøndalen. Han kan få den imorgen, sier jeg. Han blir litt "ok-hey" og spør om han kan ringe fyren som har lommeboken nå, og jeg gir ham nummeret til en torstein fordi Stephen er den engelskmannen han nå engang er. Roomistein sier at jada, det er bare å komme. Stephen er ikke her enda, men er på vei og snart er familien samlet. Mannen ok-er det, men etter litt kommer Stephen hjem etter å alt ha vært hos politiet (hvorfor vet han i det hele tatt hvor det er?). Ja det er jo kjempegøy å reise til politiet med engang. Så det må igjen gis beskjed til Dyrlege om at lommebok er ikke der du tror den er. Tjo-bing.
Kortversjon
(eller skal jeg kalle det oppsummering):
Uheldig dyrlege: legger lommebok på taket og mister den i fart
Heldigere dyrleges lommebok: blir funnet av snill jente som bor rett ved
Uheldig Mette: legger igjen lommebok på Fredheim
Heldig Stephen: finner uforklarerlig mannelommebok bak seg
Uheldig dyrlege: får kjip telefon om at lommebok er på vei nonstans
Uheldig Stephen: forflytter lommebok som han ikke trengte (rrhg)
Heldig lommebok: får besøke onkel
Uheldig dyrlege: Må ringe romkamerat til han som tok med lommeboka som naboen hans egentlig fant
Heldigst dyrlege: Får igjen lommebok med litt flere fingermerker og ingen færre penger eller kort.
Monday, November 17, 2008
Coffeebars & Weddings
Hmmm ... Remembering how weekends felt as a kid. Two full days, ... just off. So many hours without school, going to bed twice without having to be waken by the alarm clock. How long the weekend was.
Now - what I feels is this: SWISH!
It was friday, and then it is monday. I love, love my weekends, but they pass so quickly, I'm starting to wonder if there really are 52 of them in a year. But when I look back, I realize I've done quite a lot during those two days. And had fun. And spent time with friends, making dinner, talking, laughing, eating lots of candy, cleaned my room, attended a wedding, preparing the coffee bar, and so on. :) And the weather was lovely.
The wedding was for a good friend of mine in the church, and it was such a nice wedding. I did the flower decorations for the feast, with some good help from friends. :)
Here's a shot of what they looked like.
We were also able to use the coffee bar at the wedding. My big sister and I are so lucky to be in charge of interior design etc and got to suggest what the whole thing is going to look like, design, colors everything. :) It's been so much fun! It's not finished and we had to cover things up in paper and cloths and stuff, but we put the pillows, blankets and lanterns out to use, and it all just looked sooo cozy already. :)
I cant wait for the 12th of december and the Big Opening and Ribbon Clipping!
A few sneak peaks of what it'll look like:
Friday, November 14, 2008
Kætter
Cats.
They are like oranges, - I love some, and hate some.
Even so, they are fun to draw. Here's a playful one I drew for a friends article a while back. I love practising drawing expressions.
Bytheway. I'm painfully aware of the absence of drawings lately, so I'm just letting you all know that I've bought a new, leather bound sketch book. With buttons. Oh yeah, that ought to do it.
They are like oranges, - I love some, and hate some.
Even so, they are fun to draw. Here's a playful one I drew for a friends article a while back. I love practising drawing expressions.
Bytheway. I'm painfully aware of the absence of drawings lately, so I'm just letting you all know that I've bought a new, leather bound sketch book. With buttons. Oh yeah, that ought to do it.
Blogg nå på Norschk!
Okay, folks.
Jeg hører rykter om at enkelte (Silvia...?) ikke leser bloggen min fordi den er på engelsk.
Vel. Jeg har funnet løsningen for dere og den er hysterisk morsom (synes jeg i hvert fall).
Følg denne linken, og du kan ha gleden av å lese bloggen min på NORSK! Eller i hvert fall noe ganske lignende. (; Jeg er faktisk imponert over hvor bra oversatt det er.
Jeg hører rykter om at enkelte (Silvia...?) ikke leser bloggen min fordi den er på engelsk.
Vel. Jeg har funnet løsningen for dere og den er hysterisk morsom (synes jeg i hvert fall).
Følg denne linken, og du kan ha gleden av å lese bloggen min på NORSK! Eller i hvert fall noe ganske lignende. (; Jeg er faktisk imponert over hvor bra oversatt det er.
2 venstre noe bak.
Tuesday, November 11, 2008
I'M A FAN
Mr. Quentin Blake. 
When I started reading at the age of 5 I instantly fell in love with Roald Dahls books and Quentin's illustrations. I remember trying to read other illustrated childrens books, but they didnt appeal to me in the same way. I simply LOVED digging into Quentin's drawings, searching for details I might have missed. I loved the craziness about them, the ink and splatter, the crazy looks, feet and hands. I'm not saying Roald Dahls books are any less good, but I have to say I think the illustrations made me read them all.
It was these illustrations that made me fall in love with drawing, I think. Also these that made me want to be an illustrator myself.
I'm such a big fan.
When I started reading at the age of 5 I instantly fell in love with Roald Dahls books and Quentin's illustrations. I remember trying to read other illustrated childrens books, but they didnt appeal to me in the same way. I simply LOVED digging into Quentin's drawings, searching for details I might have missed. I loved the craziness about them, the ink and splatter, the crazy looks, feet and hands. I'm not saying Roald Dahls books are any less good, but I have to say I think the illustrations made me read them all.
It was these illustrations that made me fall in love with drawing, I think. Also these that made me want to be an illustrator myself.
Hopefully, one day. (:
Friday, November 7, 2008
DrawerGeeks - James Bond
Last night me and my plus one (maritbo) swaggered on high heals on the red carpet in between lit torches in front of norways largest cinema. Ready as ever to be at our very first early premiere on a movie, ever! I was invited by a company contact and of course I accepted.
Dressed to impress we bought our popcorn and found our perfect seats in the middle of the cinama, in the middle of the row, watching the enormous dome ceiling above us. Perfect. :) I'd heard rumours about the movie being boring and such, but to me it was perfectly good entertainment. :) I've only seen one of the Bond movies I think (a shame, I know) and so I didn't have all that much to compare it with. But it did make me want to see the rest of the Bonds, so I guess thats good.
I gotta say though, one of the best moments was when a helium filled balloon, probably from some earlier arrangement, slooooowly, slowly glided down in front of the screen, putting a nice little shadow on Bonds eye, then nose, then mouth etc. It was almost magical! ;)
And as you've probably noticed I've been slacking like crazy on the drawing side, and even more on participating in DrawerGeeks, and as the theme this time was James Bond, I got my shit together and drew something. P: So go ahead, - click it.
Poor Bond.
Dressed to impress we bought our popcorn and found our perfect seats in the middle of the cinama, in the middle of the row, watching the enormous dome ceiling above us. Perfect. :) I'd heard rumours about the movie being boring and such, but to me it was perfectly good entertainment. :) I've only seen one of the Bond movies I think (a shame, I know) and so I didn't have all that much to compare it with. But it did make me want to see the rest of the Bonds, so I guess thats good.
I gotta say though, one of the best moments was when a helium filled balloon, probably from some earlier arrangement, slooooowly, slowly glided down in front of the screen, putting a nice little shadow on Bonds eye, then nose, then mouth etc. It was almost magical! ;)
And as you've probably noticed I've been slacking like crazy on the drawing side, and even more on participating in DrawerGeeks, and as the theme this time was James Bond, I got my shit together and drew something. P: So go ahead, - click it.
Poor Bond.
Thursday, November 6, 2008
An apple a day ...
... gives you an apple throat.
Anyone who knows what I'm talking about?
I hate having an apple throat. :/
Subscribe to:
Posts (Atom)